Nyheter - Arkiv


Pasient på rømmen
Anna Tostrup Worsley hadde mye uflaks som ung. 19 år gammel fikk hun påvist leddgikt, brakk ryggen i en bussulykke i Indonesia og ble påkjørt i en fotgjengerovergang noen år senere. Hun mener hun fortjener yrkestittelen sin: Profesjonell pasient. Det var først da Anna fluktet fra det norske helsevesenet, at hun kunne begynne sin rehabilitering.
Anna Tostrup Worsley har vært gjennom tre store operasjoner, møtt over 150 spesialister og har trent seg opp fra rullestolbruker til prosjektleder i Sverige, og har reist verden rundt.

- Det er klart, Norge er et fantastisk sted å være syk. Men legene var veldig opptatt av hva jeg ikke kunne gjøre lenger!

Worsley måtte lære seg å gå på nytt etter hver operasjon. Ekspertene antydet at det var psykisk og hun fikk utskrevet en haug med forskjellige medikamenter:
- Det var mange piller. Noen hjalp, noen hjalp ikke! Alle hadde bivirkninger, sier hun.

De kroniske smertene beskriver hun som ”en åpen kran midt på brystet, der kreftene bare renner ut”. Det var ingen som så helheten og fordi alle hennes handikap var usynlige, var det vanskelig å få forståelse for at hun hadde spesielle behov.

- Hvis du ser normal ut, så må du også oppføre deg normalt.

Vendpunktet for Worsley kom med møtet med nevrokirurgen Bo Nyström, som foreslo en avstivningsoperasjon etter en smerteutredning. Under operasjonen ble det klart at ryggbruddet aldri hadde grodd skikkelig. Etter operasjonen forsvant de intense smertene og hun kunne begynne rehabilitering, seks år for sent.

- Jeg bestemte meg for å rømme fra norske sykehjem, korridorer og venterom. Vekk fra sykdomsfokuset og problemfokuset, sier hun.

På familiens avsidesliggende hytte kunne hun begynne å bygge seg opp både fysisk og psykisk. Hun dro på pilgrimsferd i Santiago. Hun begynte å trene kung fu og yoga. Hun tok kurs i prosjektledelse. Mulighetene åpenbarte seg én etter én. Da hun under jobbintervju informerte om at hun faktisk var kronisk syk og handikappet, svarte hennes kommende arbeidsgiver:
”Vi hører du sier det, men vi tror deg ikke”.