Nyheter - Arkiv
- Ti år er ikke nok
– Det er omfattende planer som skal iverksettes og store visjoner som skal virkeliggjøres – alt i global sammenheng. Vi ser at vi trenger mer tid enn et tiår til å nå målene.
Australia best i klassen
– Målet er å fremme forståelse for disse lidelsene verden over. Fortsatt er det en stor utfordring bare å få etablert et kjennskap til hva MST er rundt omkring, fortsetter han.
– I Norge satte vi i gang først i 2003, så vi har hatt enda kortere tid her, og det er grenser for hva vi får gjort av informasjonsarbeid med et budsjett på under kr 200.000,- i året.
Fortsatt er det mange sentrale personer i fagfeltet her i Norge som ikke veit hva MST er og står for.
Skrolsvik forteller at målet for MST i første omgang er å skape oppmerksomhet om disse lidelsene «som plager flest, men får minst».
– Først kommer kjennskap og så kommer kunnskap, og deretter forhåpentligvis handling i form av bevilgede midler til forsking og fagutvikling. Derfor er det viktig med informasjon, og det er viktig at vi kommer ut i pressen.
– Hva har MST oppnådd så langt?
– Her i Norge tror jeg vi har oppnådd å få oppmerksomhet særlig i det politiske miljøet, men også noe i NHO, litt i LO og blant legemiddelfirmaene.
Også medlemsorganisasjonene under MST har fått øket bevissthet om satsinga, og Skrolsvik håper at disse etter hvert også vil kunne gjøre en enda bedre jobb når det gjelder å skape oppmerksomhet rundt dette.
Best i MST-klassen er Australia. Der har de oppnådd mye for muskel- og skjelettgruppa under ett.
– Blant annet har de der fått muskel- og skjelettsykdommene inn under de store og prioriterte offentlige sykdomsgruppene. Dermed blir disse lidelsene tatt opp i overordnede statlige planer og får bevilget midler gjennom disse. Tidsplaner inngår i en slik aksept og satsing.
– Det handler mye om å få oppmerksomhet fra det offentlige, og det har de fått til der.
Plikttjeneste for revmatologer?
Utgangspunktet for de ulike landene som er tilslutta MST er veldig forskjellig, sjøl om lidelsene arter seg veldig likt rundt omkring i verden.
Skrolsvik nevner Kenya som eksempel og som kontrast til Australia. Der sliter de med store sykdomsepidemier som malaria og HIV/AIDS. Da kommer lett muskel- og skjelettsykdommer noe i skyggen.
Samtidig er dette en voksende pasientgruppe blant annet på grunn av at stadig flere veier blir asfaltert, mens sikringa av fotgjengerne ikke blir prioritert i på langt nær samme takt.
Antallet trafikkofre har dermed steget veldig de siste åra, kan Skrolsvik fortelle.
En annen utfordring i Afrika er å få egne nyutdannede revmatologer til å arbeide på de lokale sykehusene.
– De vil ofte bruke utdanninga si til å øke sin egen levestandard og komme seg vekk. Dermed reiser mange til USA og Europa for å få høyere lønn og bedre arbeidsforhold.
Han forteller at det nylig er reist et forslag om at nyutdannede europeiske revmatologer skal kunne bli sendt på en form for turnus/plikttjeneste til afrikanske land for å kompensere for denne flukten og for å bidra til å bygge opp attraktive fagmiljøer.
– Men det er viktig at landene i Afrika ber om dette sjøl, så dette ikke blir en vestlig u-hjelpssak som vi trer ned over dem, understreker Skrolsvik.
Regionale kongresser
Et annet forslag som er lagt fram for å ta høyde for de regionale ulikhetene er å arrangere regionale kongresser.
– På kongressen i Australia i høst snakka vi om å regionalisere arbeidet ved at Afrika, Asia og Europa kan ha egne kongresser hvor en tar opp felles problemstilinger i forkant av de store verdenskongressene.
Spørsmålet er bare om MST-organisasjonene i Afrika og Asia har ressurser til å holde slike egne kongresser, avslutter Jack Skrolsvik.
24.1.2008 - Av journalist Sidsel Skotland
