Tekst og foto: Ida G. Slettevoll

- Leger var arrogante menn som likte synet av syke organer. Og Rikshospitalet og Radiumshospitalet var som ugjennomtrengelige borger. Journalist Kjetil Østli forteller om sine motforestillinger før han hospiterte fra Aftenposten til Rikshospitalet i tre måneder. Han beskriver det vanskelige møte mellom spesialist og journalist. En klisje selvsagt.

- Det var med litt tunge skritt jeg gikk Rikshospitalet i møte, men samtidig virket klisjeen forlokkende og jeg fant raskt ut at her var det mye å hente for fortellende journalistikk, sier han.

I salen sitter representanter fra sykehus og kommunikasjonsavdelinger, private og offentliger institusjoner, fra Tromsø i nord og til Fredrikstad i øst. Tilsammen 160 meldte seg på konferansen ”Helse i media – vei- eller villedning?” i regi av FORMI om helsejournalistikk og forskningsformidlinger.

Journalistenes grep
På Rikshospitalet stiftet Kjetil Østli blant annet bekjentskap med den kreftsyke jenta Nicole. For å fortelle hennes historie brukte han velkjente grep fra eventyrene. Nicole var den definerte hovedperson og som i alle eventyr hadde hun en god hjelper, nemlig overlegen.

- Gjennom historien vekslet jeg hele tiden mellom det konkrete plan om Nicoles personlige kamp mot kreften og det abstrakte plan om hvordan kreften sprer seg på mikronivå. På den måten kan man lure leseren med seg inn i den tunge forskningsdelen, sier han.

Også Harald Eia, som gjennom høstens programserie ”Hjernevask” har bidratt til at flere diskuterer om arv og miljø rundt kantinebordet, forteller om grepene de brukte for å få frem sitt budskap.

- Vi gjorde om hvert program til en detektivhistorie. Vi hadde lært fra ambulansesaken at ved å snu en negativ historie til noe positivt, så får det positive dobbel effekt. Jeg fikk i alle fall veldig sympati med ambulansesjåføren når han fortalte sin historie, fordi jeg først hadde stemplet han som en rasist, sier han.

For å få frem sitt budskap om at det er uheldig med faglig arroganse, kilte de under oppfatninger som folk allerede hadde.

- Vi spilte på folks avsmak for fagfolks arroganse ved å få frem den lettvinte avvisningen. Knirkestemmen og hånletteren, sier Eia og påpeker at det selvfølgelig finnes en haug med arrogante biologier også, men dem snakket de ikke med.
Fra Pontius Pilatus til Eminem
- Kan det være derfor Eia aldri inviterte meg?, repliserer professor i biologi Kristian Gundersen spøkefullt når det er hans tur til å innta podiet.

Biolog Gundersen har for anledningen nålstripet dress og håret pent gredd til siden. I likhet med Pontius Pilatus er Gundersen opptatt av dette grunnleggende ontologiske spørsmålet: ”hva er sannhet?” Han mener at det kun er forskning basert på empirisk evidens og virkningsmekanisme som kan kalles sannhet eller viten.

Forskning som faller utenfor begge disse kategoriene, som alternativ medisin, er «tøv», etter hans mening. Man opererer ikke bare med en alternativ form for medisin, det dreier seg også om en alternativ form for forskning, formidling og begreper.

- Universitetet i Troms har opprettet en mirakelgruppe. Det er det samme som å samle kjennetegn om lottovinnere. Aftenposten refererer til dette miljøet helt uten motforestillinger. De kunne ringt meg, så ville de fått dem, sier han.
Paleontolog Jørn Hurum derimot, er lite opptatt av kollegaer, eksperter og akademias ”uskrevne lover”, som han kaller det. Da Naturhistorisk museum kjøpte verdens eldste fossilt primat, tenkte han først og fremst på hvordan han kunne formidle hele forskningsprosessen.

Når står han foran forsamlingen i svart t-skjorte og spiller Eninem på full guffe. Det ble en mediasuksess uten like. På samme dag lanserte han dokumentarfilm, bok og webside. Et blitzregn og et enormt internasjonalt pressekorps møtte Hurum da han skulle presentere Ida på pressekonferanse i New York. “The missing link – this changes everything” var logoen som ble presentert på pressekonferansen. Språkbruken var med på å gi publikum assosiasjoner til eventyrfilmer, Kon Tiki og evolusjonen.

- Ved å gi fosilet samme navn som min datter, Ida, fikk det også en personlig touch. Folk tenkte på ei germansk jente på seks år, sier han.

- Jeg kunne plukket argumentene hans fra hverandre, sier Gundersen om Hurum når han igjen får tilgang på en mikrofon. De to professorene viser at det ikke bare er uenighet om hva som kan karakteriseres som god forskning, det er også strid om hva som er god formidlig.

Åpenhet og nysgjerrighet
Christina Rolfhheim Bye, kommunikasjonssjef ved Oslo universitetssykehus, mener at åpenhet ikke bare er et mål, det er et krav.

- Vi må gjøre det meste tilgjengelige. Dramaturgien er allerede der, men vi må oppsøke kvalitet og ta vare på pasientene, sier hun.

Hun har selv bakgrunn fra sosialantropologi, så de første månedene på sin nye arbeidsplass gjorde hun et kulturstudie og utviklet en ordliste over sykehusets eget stammespråk.

- Dialog er alltid riktig, sier hun på spørsmål om hun mener konferansen kan bidra til bedre kontakt mellom forskere og journalister.

Hva skjer når journalister mangler tid og kunnskap til å sette seg inn i en sak? Overlege Stig Ottesen presenterer skrekkeksempelet, kjent som den såkalte Bærum-saken, som rullet og gikk i media for vel ti år siden. Der han selv nokså ufrivillig ble hovedpersonen , beskyldt for aktiv dødshjelp.

Les mer om Bærum-saken i en kronikk Ottesen hadde i Aftenposten.

Oppslag basert på noen få taushetsbelagte pasientjournaler førte til slutt til at daværende helsedirektør Anne Alvik måtte gå av, mens Ottesen satt i heldags avhør med KRIPOS i 28 dager. Først etter flere år ble Ottesens sak henlagt av Riksadvokaten, da hadde han vært under etterforskning for 11 tilfeller av aktiv dødshjelp.

Hvor mye visste egentlig journalistene som skrev om saken om lindrende sedering?

- En pasienthistorie forteller at vedkommende fikk en dose morfin, som delt på alle oss i salen ville slått ut de fleste av oss, men pasienten skrek fortsatt av smerte, sier Ottesen.

- Man kan spørre seg, hva er det de egentlig tror vi driver med?

Ottesen mener at Bærum-saken har ført til at norske leger har blitt redde og som konsekvens at smertelindring til alvorlige syke og døende har blitt dårligere.

- Kildekritikken sviktet, det ble en ubalansert fremstilling og vinklingen bestemt på forhånd. Personvernet var skandalløst, sier Ottesen på spørsmålet om hva som gikk galt.

En i salen reiser seg etter Ottesens foredrag og etterlyser mer nysgjerrige journalister:

- Mangel på nysgjerrighet er en strukturell svakhet i pressen. Det var ingen som spurte om dette faktisk var riktig.

Medias samfunnsansvar
Jørgen Skavlan, allmennpraktiserende lege og huslege på NRK Puls, mener at pressen ikke tar sitt samfunnsansvar på alvor. På godt og vondt er media og helsetjenesten premissleverandører for folkehelsen, mener han.
- Jobben min er tjue prosent stetoskop og åtti prosent samtale, sier han.

Negative oppslag har en enorm overvekt i media, fordi de gir godt salg. Men slike oppslag gjør folk syke, mener han og tegner et dystert bilde av tilstanden på norske venterom.

- Ukepressen er komplett uetterlig og nordmenn er Europas mest naive folk. Pasientene sitter på venterom og leser Norsk ukeblad, som er tilsmurt av bakterier. Nordmenn tror at helsehverdagen er i en uendlig krise, sier han.

Han mener at leger må være mer kritiske, tydelige og proaktive i møte med pressen, men VG-journalist Ingunn Saltbones Leine kjenner seg ikke igjen i Skavlans beskrivelser.

- Jeg er helt uenig at ikke gladsakene selger og jeg opplever et godt samarbeid med forskere, sier hun.

I ettertid påpeker Skavlan at det er et stort læringspotensial på begge siden, både blant leger og journalister. Hans viktigste budskap?
- Tenk på det du sier. Det har langt større konsekvenser enn du aner, sier han.

Lærdom fra konferansen
Bjørn G. Iversen, fungerende avdelingsdirektør i Nasjonalt folkehelseinstitutt, fikk en stor utfordring da pandemien kom til Norge. De måtte gjøre raske vurderinger på et svært tynt vitenskapelig grunnlag, mens svineinfluensa fikk dobbelt så mange oppslag som klimakonferansen.

- Utfordringen var å kvantifisere risiko og komme frem med saklighet uten å virke belærende, sier Iversen som ønsker seg mer kritiske journalister som ikke går i flokk.

Professor Even Lærum, leder av FORMI, er langt mer optimistisk. Undersøkelser om hva som står om rygg i media viser at ukebladene har mye riktig og god informasjon.
- Vi kan spille på lag med journalstene, er hans budskap.

Lottelise Folge, redaktør i Dagens Medisin, har forståelse for leger som er lei av uvitende journalister. Helsejournalistikk krever evne til å se sammenheng og nyanser, påpeker hun.

- Vi i media liker at det kommer en ny forskningsrapport, for da kan vi skrive ”ny forskning viser”. Men kanskje vi bør være mer opptatt av grunnlaget for forskningen?

Kjersti Moen er redaktør i Norsk Ukeblad der den største lesegruppen er kvinner mellom 50-70 år. Det er derfor naturlig at de har fokus på helse og velvære. Konferansen har gitt henne mange gode ideer om saker å skrive om.
- Jeg var for eksempel ikke klar over at muskel- og skjelettplager er så utbredt, det kan være at brystkreft har fått litt vel mye oppmerksomhet hos oss, sier hun.

Etter høy temperatur under paneldebatten med en sammensetning av kvinnelige formidlere og mannlige forskere og leger, går konferansen mot slutten og biolog Kristian Gundersen får avslutte seansen:

- Fravær av åpenhet er ikke veien å gå. Det er som med demokrati. Det er en dårlig fungerende styreform, men det er det eneste vi har, avslutter han.

Last ned hele programmet som utskriftsvennlig pdf (1,6 MB) eller les mer her